Dag 18 Dagens mål var Tromsø, og Tromsø

Dag 18

Dagens mål var Tromsø, og Tromsø ble det. Selvsagt ikke uten innsats, ettersom etappen var på 148 kilometer, men endte opp på 154 til slutt. Dagen startet med at vi rasket til ferga, uten frokost eller riktig sykkelbekledning. Planen var å spise frokost og skifte der. Der fant vi selvsagt jentene ventende, som ikke hadde sovet noe særlig fordi det var kaldt i natt og fordi de ble ekstremt spysyke under hvalsafari i går. Siden båten rullet kraftig på vei og over ble vi alle 5 nokså ugne i løpet av turen. Den altfor lille frokosten hjalp ikke noe særlig med andre ord! Vel over skiftet vi inne på turistinformasjonen, og begynte å tråkke oss på vei over nordsiden av Senja. Vi skiltes samtidig fra jentene som skulle spise frokost. Etter noe som best kan kalles ett helvetes slit, sjekket vi hvor langt vi hadde kommet. Stakkarslige 25 kilometer var svaret, noe som virkelig ikke stod i stil med innsatsen. Hele Senja virker som en stor berg og dalbane fant vi ut, og aksepterte at vi fort kunne få problemer med å rekke 17.30 ferga som planlagt. Spesielt med tanke på at vi hadde absolutt ingen peiling på hvor langt det var igjen, ettersom det ikke eksisterte avstandsskilt. Vi kom til den konklusjonen at tid og avstander er irrelevant i denne delen av Norge. Etter x antall oppoverbakker og tunneller så vi endelig fergeanlegget i det fjerne, og til og med med tid til overs! Det var en kjempelettelse og fikk oss i god stemning etter over 8 mil med slit i kulda. For å illustrere hvordan terrenget var i dag tenkte vi å bruke en sms vi fikk fra jentene som hadde lagt seg i soveposen langt bak i løypa, men den egner seg veldig dårlig på trykk, så dere får nøye dere med å tenke veldig stygt om lange bratte oppoverbakker på engelsk. Vel over ferga valgte vi sør-ruta over Kvaløya. Den var 10 kilometer lengre, men i motsetning til hovedveien var den kjemisk renset for oppoverbakker. Noe som selvsagt var musikk i våre ører. Vi har vel aldri vært så nære og gitt en fremmed mannlig pensjonist en bjørneklem utenfor en Joker-butikk før da vi fikk det tipset.
Denne delen av etappen foregikk egentlig uten nevneverdige hendelser. Det eneste å skrive hjem om er at vi så 4000 år gamle helleristninger og at jentene ringte for å si at de mistet sisteferga med 2 minutter. Vi sympatiserer, for det er noe av det kjipeste med sykkelferie. Nesten ved brua inn til Tromsø punkterte Rune for første gang på lenge. Mens det ble reparert stakk Iain plutselig av, mens han mumlet noe om at det ikke var bruk for ham der. 10 minutter senere kom han tilbake med pizza. Vi nøt den på fortauet med folk og fe (og en flokk reinsdyr faktisk) gående rundt oss. Rart hva man venner seg til når man er på tur. Vel inne i sentrum stod det mellom ett misjonskollektiv med fellesdusj eller ett hotellrom med boblebad til nesten samme prisen. Ikke vanskelig å se hva vi valgte på bildet skulle vi mene. Cheezy, ja, men pokker så godt for såre kropper. I morgen blir det siviliserte aktiviteter i Tromsø, om vi husker hvordan man gjør det.

Dagens sitat kom fra Iain som mente at hans verden var snudd på hodet: før trente man for å tone seg luksus som brus og sjokolade, nå hiver vi det i oss for å ha muligheten til sykle i vei.